Leser Slaktehus nå, skrevet av Kurt Vonnegut. Liker den foreløpig og hang meg helt i begynnelsen opp i denne passasjen, som jeg syns er ganske optimistisk og fin. Egentlig en god tanke rundt døden, i den grad det går an:
"Det viktigste jeg lærte meg på Trafalmador var at når et menneske dør, virker det bare som han dør. Han er fremdeles absolutt i live i fortiden, så det er riktig dumt av folk å gråte i begravelsen hans. Alle øyeblikk, i fortid, fremtid og nåtid, har alltid eksistert og vil alltid eksistere.
Tralfamadorianerne kan se på alle de forskjellige øyeblikkene slikk vi kan se på et område i Rocky Mountains, for eksempel. De kan se hvor permanente alle disse øyeblikkene er, og de kan se på ethvert øyeblikk som interesserer dem.
Det er bare en illusjon vi har her på jorden, at et øyeblikk følger et annet, som perler på en snor, og at når et øyeblikk er gått, er det borte for alltid.
Når en talfamadorianer ser et lik, er alt han tenker at den døde er ille ute i akkurat det øyeblikket, men at den samme personen har det helt fint i massevis av andre øyeblikk."
Fint å tenke på at folk lever videre, simpelthen fordi man ikke glemmer dem...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar